Det virkelige problemet med konvergens
Cornelius Hunter; 25. mai 2017
Oversatt herfra.
Bilde 1: Baby pungdyr, eksempel på en flygende klatrepungdyr, ved Mariposa Veterinary Wellness via Flickr.
Biologi er fylt med forekomster av konvergens - gjentatte mønstre i fjerne arter. Pungdyr og morkakedyrene, for eksempel, er pattedyr med forskjellig reproduktiv design (morkakedyr har betydelig vekst i det embryonale stadiet knyttet til sin næringsrike morkake, mens pungdyr har ingen morkake og opplever betydelig utvikling etter fødselen), men ellers med mange lignende arter.
Den pungdyr-flyvende klatre-pungdyret og morkake-flygende ekorn har for eksempel særegne likheter, inkludert deres pels som strekker seg fra håndleddet til ankelen, noe som gir dem muligheten til å gli lange avstander. Men evolusjonister må tro at disse karakteristiske likhetene utviklet seg separat og uavhengig, fordi den ene er en pungdyr og den andre er morkakedyr, og de to gruppene må ha delt seg mye tidligere i evolusjonær historie. Enkelt sagt, evolusjonens tilfeldige mutasjoner må ha duplisert dusinvis av design i disse to gruppene.
Det er litt som lynnedslag to ganger -samme sted, men for evolusjonister - som allerede har akseptert ideen om at ekorn og alle andre arter for øvrig oppsto ved tilfeldige mutasjoner - er det ikke vanskelig å tro. Det skjedde bare to ganger i stedet for en gang (eller flere ganger, i tilfelle av mange konvergenser).
Det som imidlertid ofte ikke forstås av evolusjonister eller deres kritikere, er at konvergens utgjør et helt annet teoretisk problem. Enkelt sagt, et fundamentalt bevis og motivasjon for evolusjon er mønsteret av likheter og forskjeller mellom de forskjellige artene. Ifølge denne teorien faller arten inn i et evolusjonært mønster med stor presisjon. Arter på samme gren i livets evolusjonære tre deler et nært forhold gjennom felles avstamning. Derfor deler de likheter med hverandre mye mer konsekvent enn med arter på andre grener.
Dette er et veldig spesifikt mønster, og det kan brukes til å forutsi forskjeller og likheter mellom arter gitt kunnskap om hvor de er i et evolusjonært tre.
Konvergens bryter dette mønsteret. Konvergens avslører slående likheter på tvers av forskjellige grener . Dette etterlater evolusjonister sliter med å finne ut hvordan det ordspråklige lynet kunne slå to ganger -samme sted, som illustrert i et nylig symposium: -her.
Viser konvergens primært tilpasning eller begrensning? Hvor ofte skal konvergens forventes? Er det generelle prinsipper som vil tillate oss å forutsi hvor og når og hvilke mekanismer skal konvergerende evolusjon skje? Hvilken rolle spiller naturhistorien for å fremme vår forståelse av generelle evolusjonære prinsipper?
Det er ikke et godt tegn at evolusjonistene i det 21. århundre fremdeles er forvirret av konvergens, som er florerende i biologi, og hvordan det kan oppstå. Dette er absolutt et problem for teorien.
Men et mer grunnleggende problem, som evolusjonister ikke har tatt i betraktning, er at konvergensen bryter med det evolusjonære mønsteret. Uavhengig av tilpasning versus begrensning -forklaringer, og eventuelle andre mekanismer evolusjonister kan eller vil forestille seg, forblir det grunnleggende faktum: et fundamentalt bevis og prediksjon av evolusjon er falsifisert.
Artene faller ikke inn i det forventede utviklings-mønsteret.
Mangelen på grunnleggende spådommer - og dette er en viktig svikt - er fatal for vitenskapelige teorier. Det etterlater evolusjon ikke som en vitenskapelig teori, men som en ad hoc-øvelse i historie-fortelling. Artene avslører det forventede utviklingsmønsteret - unntatt når de ikke gjør det. I disse tilfellene avslører de et annet mønster.
Så uansett hvor du posisjonerer deg selv i denne debatten, forstå at forsøk på å forklare konvergens under evolusjonsteori, viktig i normal vitenskap, ikke hjelper noe for å rette opp det underliggende teoretiske problemet, som er ødeleggende.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund
--------------